Alice Felten delte dette vitnesbyrdet med oss da hun skulle bli døpt:

Jeg og søsknene mine har vokst opp med en sterk barnetro. Det er takket være mamma. Og ikke minst onkel Gregor. Onkel Gregor holdt søndagsskole for oss hjemme i den lille hytta si. Han var et av de beste menneskene jeg noen gang har kjent. Men vi gikk aldri på møte eller i kirken. Vi var aldri med i en menighet.

Da jeg kom i tenårene, var jeg med på fest og det som hører til… Jevnt og trutt følte jeg Jesus kalle på meg. Jeg hadde ikke lyst til å gi slipp på mitt ”gøye” liv.

Da barna var små var jeg med en periode i en annen menighet, men følte meg aldri helt hjemme der. Og gled bort igjen.

Jeg har alltid vært en troende. En personlig kristen. Med tiden har jeg følt et stadig sterkere behov for å bekjenne det. Jeg følte et voksende behov for å høre Guds ord og tilhøre en menighet. Være sammen med kristne. Å leve som en kristen. Følge Jesus.

Og nå… Jeg er så glad! Jeg er fylt med en glede og en takknemlighet som jeg aldri har kjent maken til! Det er følelsen jeg sovner med og den jeg våkner med. Jeg våkner midt på natten av at jeg er så fylt av glede og takknemlighet at det vekker meg!! Og vet at dette er Guds kjærlighet. Tenk at jeg har ventet så lenge på dette. Jeg er så utrolig takknemlig for å få oppleve dette! Jeg føler et stort behov for å dele det.

Det må være dette som heter ”å vitne”. Har ikke helt forstått det før. Trodde det var når noen følte for, eller ble bedt om å fortelle om en stor og helt spesiell opplevelse de har hatt. Det var litt fjernt for meg. Jeg har hørt om de som har kommet inn som en stakkar fra gaten og blitt født på ny, blitt helbredet for alkoholisme og sånn. Jeg har jo ikke opplevd noe sånn…

Men på en måte så har jeg det! Jeg føler at Jesus har ventet tålmodig på meg i alle disse årene. Som en far som ser på det trassige barnet som ikke vil inn og bare venter med åpen favn. Og jeg har vendt meg til Ham og kastet meg inn i Hans favn! Jeg føler meg omsluttet av Hans kjærlighet! Jeg har kommet hjem… Er det en bedre plass å være?

Jeg føler det som om jeg har klamret meg fast med neglene på utsiden av bussen på vei til Himmelen. Jeg kom i hvert fall til å bli med…. Det satt mange glade mennesker inni. Døra var aldri lukket. Den har alltid stått på vid gap. Og nå har jeg gått inn. Satt meg midt i bussen!! Jeg er på vei til Himmelriket!

Jeg er så utrolig takknemlig for den barnetroen jeg har fått. Og nå – ikke minst – for at jeg har to helt fantastiske søstre!! Takket være de, har jeg fått bli del i denne menigheten. Og føler meg så utrolig velkommen. Jeg vet at jeg vil få noen veldig nære venner her.

Jeg vet at tiden er inne for å la meg døpes, ha en samvittighetspakt med Gud og leve i Guds ord.